Hvordan ble slottet bygd?

Det mystiske slottet Coral Castle sør i Florida er et av solskinnsstatens mer uvanlige turistmål. På et forholdsvis lite område som til sammen omfatter noen tusen kvadratmeter, kan man spasere omkring mellom tykke murer, porter på mange tonn og tårn reist av gigantiske steinblokker.

Anlegget er bygd av en eneste mann, den latviske immigranten Edward Leedskalnin, som innledet prosjektet i 1920 for å komme over tapet av ungdomskjæresten – sitt livs store kjærlighet – som hadde avvist ham ved alteret. Han brukte de siste 31 årene av sitt liv, frem til han døde, på å oppføre slottet.

Nøyaktig hvilken teknikk han brukte, er et mysterium. Selv om Leedskalnin gjerne viste gjester omkring, gjorde han alt han kunne for å hindre folk i å observere hva som egentlig foregikk når han arbeidet.

Dramatiske myter oppsto av svevende steiner

Noen gutter som en gang snek seg inn på byggeplassen, påsto senere at Leedskalnin hadde fått de digre steinene til å sveve som gassballonger. Overfor offentligheten nøyde han seg med å konstatere at han hadde en virkelig utsøkt forståelse av vektstengers virkemåter. Uttalelsen førte til at det oppsto myter, den ene mer dramatisk enn den and­re: Han hadde gjenoppdaget oldtidens egyptiske byggemetoder, han hadde fått hjelp av romvesener, hvis han da ikke rett og slett hadde funnet kunnskapens kilde, ble det sagt.

Fremdeles er slottsbyggingen en uløst gåte. Steinene er ikke murt med noen form for mørtel, men holdes bare sammen av sin egen vekt. De er hugd ut ekstremt nøyaktig, og mange steder er skjøtene så presise at det er umulig å presse selv det tynneste knivblad inn mellom steinene. Med moderne maskiner, kraner og lastebiler ville det kanskje vært mulig å kopiere Leedskalnins bedrift, men det er et faktum at han var en liten og temmelig spinkel mann på 50–60 kilo som arbeidet alene og uten bruk av maskiner.

Ni tonn tung port i silkemyk balanse

I 1986 fikk verden et innsyn i Leedskalnins metoder. Til da hadde en av hovedattraksjonene vært en stor port, en steindør på cirka ni tonn, som var så fint avbalansert at et lite barn kunne skyve den opp med én hånd. Av ukjente årsaker hadde porten kilt seg fast, og den måtte følgelig repareres.

Man fant at Leedskalnin hadde boret et vertikalt hull ned gjennom steindøren. I hullet sto det en metallstang som nederst hvilte på et lager fra en lastebil. Lageret var utslitt, derfor lot ikke steinen seg rikke. Døren ble overhalt og montert igjen, men den fikk aldri igjen den silkemyke balansen. I dag må det mer til enn et lite dytt for å få åpnet den.