Nåtids-DNA kan forurense mumiene

For å komme til bunns i mysteriene rundt amarnaperioden allierte Zahi Hawass seg med tyske eks­perter på fossilt DNA, ledet av Carsten Pusch ved Universität Tübingen. Med DNA-prøver og CT-skanninger ville forskerne for første gang prøve å påvise slektskap, arvelige sykdommer og infeksjoner hos Tutankhamon og ti andre kongelige mumier samt to mumifiserte fostre som man mente tilhørte den nærmeste familien.

I tillegg til Tut selv er bare tre av mumiene 100 prosent sikkert identifisert. Fem eldre kongelige mumier (fra perioden 1550–1479 f.Kr.), som ikke er i slekt med Tutankhamon, virker som en genetisk og fysiologisk kontroll. Uten å påføre mumiene synlig skade tok forskerne over 55 benrestprøver med mikroskopiske mengder DNA.

For å være helt sikker på at DNA-et stammer fra mumiene og ikke er forurensning påført av nålevende forskere, ble prøvene sendt til to fysisk atskilte laboratorier med hver sin stab. Det ene ligger i kjelleren i nasjonalmuseet i Kairo, to etasjer under Tutankhamons sarkofag, det andre ved universitetet i Kairo.

Et eneste fingeraftrykk kan forurense

For å holde forurensningsfaren på et lavmål, fikk bare et fåtall forskere adgang til laboratoriene. Det kan kanskje virke litt overspent, men ved denne typen DNA-arbeid kan ett eneste fingeravtrykk være nok til å gi helt misvisende resultater. Utelukkende resultater som bekreftes av begge laboratoriene og av flere biopsier fra forskjellige steder på samme mumie, kan brukes til identifisering.

Det viste seg raskt at det forelå store mengder DNA av meget høy kvalitet. Til tross for årtuseners gang var det fremdeles mulig å isolere store sammenhengende biter med 100–300 DNA-baser. Det var helt ekstra-ordinært. Tidligere forsøk på å hente ut DNA fra mumier i Egypt mislyktes fordi
DNA-nedbrytningen var kommet for langt. Men Carsten Pusch minner om at disse forsøkene ble gjort med ”ordinære” mumier, ikke kongelige mumier som ble utsatt for en mye mer omfattende balsameringsprosess med til dels helt andre balsameringsstoffer.

Prosessen som på effektiv maner sikret de kongelige kroppene mot tidens tann, hadde tilsynelatende også beskyttet DNA-et i cellene. Takket være det utrolig godt bevarte DNA-et kunne forskerne gjennomføre noe som kan ligne en moderne farskapstest. For det første gransket de 16 områder av det mannlige kjønnskromosomet, Y-kromosomet, som går videre fra far til sønn, i alle de mannlige mumiene for å identifisere Tutankhamons direkte mannlige linje. For det andre undersøkte de åtte variable områder av de vanlige kromosomene for å avdekke DNA-fingeravtrykkene som kan avsløre hvem personens gener er blandet fra.

På denne måten kunne de tegne et stamtre over fem generasjoner, som avslørte at Tutankhamons far var en mumie som til da bare hadde vært kjent som KV55 (Kings’ Valley grav nr. 55), og at denne mumien med 99 prosents sikkerhet er kjetterkongen Aknaton. Resultatet styrkes av undersøkelser som tidligere har påvist at KV55 og kong Tut både hadde lik blodtype, åpen gane og et karakteristisk overbitt. Nylig utførte CT-skanninger har også fastslått at KV55 var 35–45 år da døden inntraff, noe som peker på Aknaton.

Dermed løste forskerne en av amarnaperiodens store gåter, men det stoppet ikke med det. Stamtreet avslørte nemlig også at Tutankhamons mor ikke var Aknatons førstedronning Nefertiti, som man skulle ha trodd. DNA-et fastslår at Aknatons foreldre, kong Amenhotep III og dronning Tiye, også var foreldrene til Tuts mor – en mumie kjent som KV35YL (YL = Younger Lady). Kong Tuts foreldre var følgelig bror og søster og begikk det vi i dag omtaler som incest eller blodskam, men som i oldtidens Egypt var normalt blant de kongelige.

Ifølge Zahi Hawass fikk Aknaton det trolig for seg at Nefertiti bare var i stand til å føde jenter, noe som fikk ham til å se seg om etter en annen kone. ”Eller kanskje var det dronning Tiye som virkelig blandet seg opp i livet hans,” sier Hawass, som mener å kunne se at Nefertiti ikke kunne fordra Tiye og gladelig fjernet seg hver gang svigermoren dukket opp.

Akkurat hvem av Tiyes fem døtre som var kong Tuts mor, kan ikke forskerne si, men bare to av dem var visstnok ugift – Nebetiah og Beketaton – som kanskje også er en og samme person som forandret navn fra Nebetiah til Beketaton for å hylle solguden Aton etter Aknatons religiøse omveltning.

Røntgenbilder avslører både bensvinn og deformiteter på faraoens venstre fot.

Tærne til Tutankhamon fikk ikke nok blod

Tutankhamons innavlede opphav ga ham nok kongemakten i dåpsgave, men biologisk sett var det lite fordelaktig, og forskerne har da også funnet flere klare tegn til arvelige lidelser. Særlig avslører nye CT-skanninger av føttene et velutviklet bensvinn i venstre fot, samt deformerte knokler i tærne.

Forskerne antar at bensvinnet var et resultat av den alvorlige Köhlers lidelse, som skyldes manglende blodforsyning til knoklene i tærne. Tutankhamon hadde derfor alt som barn store smerter i venstre fot. Det fikk ham til å legge hele vekten på den høyre foten, som dermed, som CT-skanningene avslørte, ble plattfot. Kongen var ikke i stand til å gå omkring uten å bruke stokk, noe som også tydeliggjøres av 130 vakre stokker som ble funnet i gravkammeret. Mange av dem var merket etter lang tids bruk. Det forklarer også hvorfor kong Tut ble avbildet med stokk og sittende med pil og bue, mens andre faraoer står.

Funnet slår bena uttrykkelig bort under andre historikeres forestillinger om den mektige krigerkongen Tutankhamon som døde av et fall fra en stridsvogn. Dessverre var Tutankhamon aldri i stand til å stå på en vogn.

Men selv om Köhlers lidelse var smertefull, var den aldri livstruende. Men det kan andre sykdommer godt ha vært. Forskerne har verken funnet spor etter pest, tuberkulose eller lepra i kongens benmarg, men derimot gener fra den fryktede malariaparasitten Plasmodium falciparum. En grundigere analyse har påvist flere infeksjoner av en variant ved navn malaria tropica, som regnes for å være en av de verste malariaformene. Mangelen på indre
organer som ble fjernet ved balsameringen, gjør det i dag umulig å si om malaria drepte den unge faraoen, men han hadde utvilsomt ikke godt av den.

Ung mand med svækket immunforsvar

Forskerne har ikke funnet tegn til drap, bare en ung mann med et immunforsvar som var svekket av en døende venstrefot og malaria. Dessuten viste CT-skanninger alt i 2005 at han brakk lårbenet kort tid før sin død. I en tid uten antibiotika kan benbruddet ha vært det som til slutt tok livet av ham. Ekspertene mener at såret sannsynligvis ble infisert, og at han etter hvert døde av koldbrann.

De nye genetiske studiene fører forskerne over nok en grense for hvor dypt vitenskapen kan dykke i flere tusen år gamle gåter, og gir gjenstander på museer verden over nytt liv. Kanskje klarer man en gang i tiden å kartlegge hele genomet etter en farao, slik at vi kan bli enda klokere på hvem oldtidens egyptere var, hvor de kom fra og hvem de ble til.

• Forrige Side 3 av 3