Månen var meget vanskelig å bore hull i

Fire timer etter at de forlot Falcon, vendte astro-nautene tilbake til landingsstedet. Og mens Irwin begynte å montere måleutstyr rundt Falcon, gikk Scott i gang med det som skulle vise seg å bli dagens vans­keligste oppgave.

Med en batteridrevet drill skulle han bore ut to dype hull til sonder, men måne-overflaten viste seg å være hard som stål og så godt som ugjennomtrengelig.

I to timer strevde han med å tvinge boret ned i månesteinen, og da han endelig hadde klart det, var han så øm i fingrene at det føltes som om han var blitt slått med en hammer. Og om det ikke var ille nok, kjente han en dundrende hodepine nærme seg, sikkert utløst av det konstant blendende sollyset, så da Scott endelig gikk inn til kollegaen i Falcon, var han ikke mye tess.

Neste dag, søndag 1. august, er hodepinen heldigvis over, og Scott glemmer alt om verkende fingre idet han og kollega Irwin begir seg ut på romferdens annen oppdagerferd. Som om det skulle sittet en promillekjører bak stikka, kjører månebilen i sikksakk over sletten i en sky av støv, utenom kratre og rundt steinblokker med kurs for skråningene ved foten av Mount Hadley fem kilometer unna.

Problemfritt forserte bilen fjell-siden, og først da astronautene hoppet ut for å samle prøver, gikk det opp for dem hvor bratt terrenget var. Scott holdt på å ramle bakover, og da han gjenvant balansen og kikket ned på støvlene, så han at han sto i støv til langt opp over anklene. Månebilens hjul av støtabsorberende trådnetting hadde imidlertid bare sunket en centimeter eller to ned i støvet.

Raskt går det opp for Scott og Irwin at fjellsiden er en strevsom arbeidsplass. De stive romdraktene hemmer bevegelsesevnen, og å gå i det pudder-
lignende månestøvet er like slitsomt som å gå i løs sand. ”Jeg ville likt dårlig å skulle gå opp hit,” stønner Scott og kaster et takknemlig blikk på månebilen. Senere på turen er det like før bilen havarerer fordi den begynner å skli utfor en skråning. ”Bakhjulet har ikke kontakt med underlaget,” rapporterer
Irwin. En kort stund er situasjonen kritisk, men det lykkes de to mennene å få tak i bilen og få brakt den driftsklar og på rett kjøl igjen.
Ved kanten av Spur, et fotballbanestort krater
etter et meteornedslag, stanser mennene enda en gang. En stein på størrelse med en knyttneve kaller på oppmerksomheten, og da Scott børster støvet av den, glimter det hvitt av krystaller i solskinnet.

”Ahhhh,” utbryter han. ”Oh, man,” supplerer Irwin. Scott er overbevist om at månesteinen er en anortositt, en dypbergart fra den gangen Månen ble dannet, og i ekstatisk glede formidler han nyheten om den til Houston:

”Gjett hva vi nettopp har funnet ... Jeg tror vi har funnet det vi kom for.”

Etter å ha beskrevet steinen i detalj, la Scott den varsomt ned i en egen pose. Han skjønte at han hadde funnet gull, og lenge etter at han var kommet tilbake til Jorden, fikk steinen med det anonyme prøvenummeret 15415 da også tilnavnet Genesis Rock, ”skapelsessteinen”. Undersøkelser hadde vist at steinen var rundt 4,5 milliarder år gammel og dermed like gammel som selve Månen.

Spur-krateret viste seg å være et geologisk paradis, og Scott og Irwin følte seg som barn på frifot i en godtebutikk. Ivrige fylte de posene med prøver og ga uttrykk for gleden ved utrop som ”Se på den der!” og ”Dette krateret er rene gullgruven”. ”Kanskje er det diamanter i det neste,” innskjøt kontrollsenteret som en vennlig påminnelse om at astronautene ikke måtte gi seg til der for lenge. Andre steder ventet det sikkert flere interessante steiner og fjell.
Etter å ha vært ute på Månen i nesten fem timer satte Scott og Irwin kurs for Falcon, og da de kom ut i slettere terreng, pustet Irwin lettet ut. Under fjellkjøringen har han flere ganger fryktet at bilen ville tippe over og forsvinne i avgrunnen – en tanke han knapt våget å tenke helt ut.

Uten månebilen ville han og Scott ha vært nødt til å gå til fots hele veien tilbake til Falcon, og fordi de bare hadde en begrenset mengde oksygen til rådighet, ville de fått det gans­ke travelt. Og om det verst tenkelige hadde skjedd, at en av de livsviktige ryggsekkene plutselig sviktet, ville bare en av astronautene ha kommet levende tilbake til månelandingsfartøyet.

Irwin ba Worden kaste ned såpen

Scott og Irwin holdt daglig kontakt med Alfred Worden som kretset rundt Månen om bord i kommandoseksjonen Endeavour. I likhet med kollegene hadde Worden et svært stramt program, for som den første kommandoseksjonen i Apollo-programmet var Endeavour utstyrt med en rekke instrumenter på den siden av skroget som vendte mot Månen.

I realiteten fungerte romskipet som en vitenskapssatellitt, og i de tre dagene Worden gikk i bane, hadde han nok å gjøre med å betjene et batteri av apparater og sensorer som blant annet skulle kartlegge måneoverflaten og definere mineralsammensetningen. Men av og til ble det også tid til uformell skravling med makkerne på Månen – som for eksempel ved ett-tiden søndag ettermiddag da Irwin meldte seg på radioen.

”Hey Al, vær grei og sleng ned toalettsåpen,” fleipet han, vel vitende om at verken han eller kollegene hadde dusjet eller barbert seg i løpet av en hel uke. I virkeligheten kunne han ikke vært mer likegyldig til svettelukt eller skjeggstubber. Han frydet seg i stedet over hvor vellykket romferden hadde vært til da, og han takket Gud for bistanden.

Scott gjentok et 400 år gammelt forsøk

På den tredje og siste turen på Månen kjørte astronautene neste dag vestover til kanten av Hadley-kløften der de samlet inn lava fra Månens barndom. Scott og Irwin følte seg etter hvert trygge på den svake gravitasjonskraften, og med lange, fjærende skritt beveget de seg langs kanten av kløften. På
TV-skjermene i Houston så det skummelt ut, og kont­rollsenteret meldte seg bekymret på radioen:

”Bare for interessens skyld ... Hvor langt fra kanten står dere egentlig nå? Det ser ut som om dere står ved en avgrunn.” ”Nei, nei,” svarte Scott beroligende. ”Her går skråningen bare jevnt nedover.”

Tilbake ved Falcon begynte astronautene å pakke sammen. Avreisetidspunktet nærmet seg, men Scott hadde et par ting å gjøre før han kunne dra. Han fisket en falkefjær opp av lommen og stilte seg opp foran kameraet på månebilen der han lot en hammer og fjæren falle samtidig mot måneoverflaten i en kopi av Galileo Galileis demonstrasjon av legemers frie fall nesten 400 år tidligere, da Galilei på samme tid slapp to blykuler med ulik vekt fra det skjeve tårnet i Pisa.

På den lufttomme Månen traff fjæren og hammeren månestøvet samtidig, og i øretelefonen kunne Scott høre jubelen og klappsalvene i kontrollsenteret. ”Det er ingenting som litt vitenskap på Månen,” erklærte han og hoppet inn i månebilen som han parkerte 100 meter unna Falcon. Tanken var at TV-kameraet i bilen skulle ta opp månelandingsfartøyets avgang for å vise seerne hvordan starten fra Månen tok seg ut.

Cirka seks meter unna bilen grov han et hull der han plasserte en minneplakett med navnene til 14 døde astronauter og kosmonauter, blant andre de tre sovjetrusserne som omkom i Sojus 11-tragedien bare noen uker tidligere.

Ved siden av plaketten satte han en aluminiumsfigur av en fallen astronaut. Seremonien hadde han planlagt før romferden som en personlig hyllest til de avdøde kollegene. Et par timer senere lettet Falcon fra Månen og satte kursen for gjenforening med Endeavour.

Strabasene skapte hjertefusk

På hjemturen måtte Al Worden ut på den første romvandringen noensinne som ikke skjedde i bane rundt Jorden. Årsaken var at han måtte hente inn opptakene han gjorde i bane rundt Månen fra filmkameraet utenpå servicemodulen.

Scott og Irwin slappet av som best de kunne. De var helt utslitt
etter de harde dagene på Månen, der de begge uten å vite det hadde problemer med hjerterytmen. Irwins problemer fortsatte under hele hjemturen, men han merket dem bare som en overveldende tretthet.

Alt gikk ellers etter planen helt til de landet i Stillehavet. En av de tre fallskjermene foldet seg ikke ut, så landingen ble derfor litt hardene enn vanlig. Det ga imidlertid ingen riper i lakken på en romferd som NASA uten å nøle kalte den mest vellykkede siden den første månelandingen i 1969.

Med tilbake hadde astronautene 78 kilo store og små steiner, og mens geologene kastet seg glupsk over de 370 prøvene, forberedte NASA Apollo 16 som i april 1972 skulle sendes ut på en like ambisiøs romferd til fjellandskapet i nærheten av Månens ekvator.

Like før landing på Månen var det nær ved at Apollo 16 ble kansellert. Etter at landingsfartøyet ble koblet fra, oppsto det en feil i en rakettmotor i kommandoseksjonen. Da romferden etter lange og nervepirrende analyser fikk grønt lys over fire timer forsinket, var astronautene i månelandingsfartøyet kommet under et voldsomt tidspress.

• Forrige Side 2 av 2