Evans frydet seg over verdens beste jobb

Om bord i kommandoseksjonen America i bane rundt Månen var Ron Evans i toppform. Fra han våknet til det ble leggetid hadde han knapt en ledig stund, men på tross av de travle dagene med eksperimenter og observasjoner var han i sitt ess. Med nynning og småprat svevde han rundt i kabinen og betjente knapper, håndtak og hendler. Iblant boblet han nesten over av begeistring over utsikten til den blåhvite globusen i det fjerne og den golde Månen bare cirka 100 kilometer under seg.

Evans kunne ikke dy seg for å dele gleden med Houston og resten av verden – eller i det minste den delen av verden som fulgte Apollo 17. Mens Armstrongs første skritt i månestøvet i 1969 ble fulgt av 600 millioner mennesker over hele verden, var mediedekningen av historiens sjette og siste ferd til Månen nokså laber og begrenset seg stort sett til korte pauseinnslag mellom TV-kanalenes endeløse rekke av såpeoperaer. Bare ast­ronautenes nærmeste og en hard kjerne av romfarts­entusiaster tenkte på de tre amerikanerne som skrev siste kapittel i Apollo-historien. Men for Ron Evans – eller Captain America som Cernan foretrakk å kalle ham – var ferden til Månen oppfyllelsen av livets største drøm.

Han kalte arbeidet som astronaut for ”verdens beste jobb”, men selv om han nøt hvert sekund, var han også begynt å gå litt lei av sitt eget selskap. ”Jøje meg, som jeg stinker. Puh. Såpe hjelper ikke. Jeg ser frem til at kollegene kommer tilbake med deodoranten. De tok all deodoranten med seg til Månen. Det er rett og slett uforskammet,” småskjente han.

Kenguruhopp og slalåm ned dalsiden

Cernan får for første gang et inntrykk av hvor vidstrakt Taurus-Littrow-området er da han på den tredje og siste månevandringen hadde strevd seg opp i en fjellside. Med kameraet tar han en rekke panoramabilder, men best som han knipser i vei kommer Schmitt ruslende inn i motivet på vei til en gigantisk steinblokk som får ham til å se så liten ut som en smurf. Nettopp det bildet skulle senere bli et av de mest berømte etter Apollo-romferdene.

Fra utsiktspunktet i høyden kan Cernan se alle de stedene han og Schmitt har besøkt, og det slår ham at tre dager er altfor kort tid til å rekke å utfors­ke både fjell, dalbunn og kratre. Likevel har han og makkeren vært stort sett overalt. ”Når vi blir ferdige, Jack, har vi dekket hele dalen, fra det ene hjørnet til det andre,” melder han fornøyd til kollegaen.” ”Det var da også planen,” påpeker Schmitt nøkternt.

De siste timene på Månen ble utnyttet til det ytterste og i en slik grad at kontrollsenteret på et tidspunkt måtte gi astronautene ordre om å sette ned farten til pulsen hadde roet seg. Men på toppen av tre intense arbeidsdager hadde Cernan og Schmitt likevel krefter til å tøyse: Mens Cernan hoppet som en kenguru ned en skråning, lekte Schmitt alpinist. Han hoppet og strakte armene ut og prøvde å svinge kroppen fra side til side i den stive romdrakten, men uten å fremstå som svært elegant. ”Det er vrient å få til en ordentlig hofterulle,” beklagde han seg.

De siste skrittene på Månen var tunge

Før avreise arrangerte astronautene en liten seremoni der de for åpent kamera avslørte en minneplakett. Under et bilde av Jorden og et litt mindre av Månen sto det: ”Her avsluttet mennesket sin første utforskning av Månen i desember 1972 e.Kr. Måtte den fredsånden vi ankom med, vekke gjenklang i alle menneskers liv.” Direkte henvendt til seerne og spesielt til en gruppe studenter fra 70 land, som fulgte Apollo-finalen fra Houston, uttalte Cernan: ”Denne vår minneplakett blir stående her til noen som oss, til noen som dere, som er fremtidens håp, kommer tilbake for å lese den igjen og for å videreføre utforskningen og meningen med Apollo.”

Mens Schmitt slappet av og lyttet til makkeren, merket han følgene av tre dagers slit. Fingrene var ømme og armene verket, men før han og Cernan kunne starte en avslappet returreise i selskap med Evans, måtte de ta i et siste tak. Kasser med måneprøver og andre ting måtte på plass i månelandingsfartøyet, og mens Schmitt tok imot, krøp en tungt lastet Cernan i pendelfart opp og ned av stigen.

Da jobben var gjort, sto Cernan alene igjen på måneoverflaten, andpusten og i en romdrakt som var dekket av grått støv. Han forberedte seg på å ta menneskets foreløpig siste skritt på Månen, men på tross av den svake gravitasjonen følte han seg som naglet til bakken. Han kastet et vemodig blikk på det nyerobrede territoriet og betraktet deretter Jorden som alt sto høyt på himmelen. Så tok han avskjed med ordene: ”Jeg er overbevist om at historien skal vise at Amerikas utfordring i dag har formet menneskets skjebne i morgen. Vi forlater Månen ved Taurus-Littrow, som vi kom, og som vi med Guds vilje skal vende tilbake til med fred og håp for hele menneskeheten. Lykke på ferden, Apollo 17.”

Etter hele 75 timers opphold på Månen, herav 22 timer ute i månelandskapet, og med en tilbakelagt strekning på totalt 30,5 kilometer, skrev Apollo 17 seg inn i historiebøkene som den romferden som oppholdt seg lengst på Månen og kom seg videst omkring. Og da astronautene etter en rutinepreget hjemreise uten dramatikk plasket ned i Stillehavet 19. desember 1972, hadde de med seg nesten 115 kilo måneprøver, den hittil største biten av Månen.

• Forrige Side 2 av 2