Vesener av en annen verden

Siden år 2000 har den tyske forsk­nings­isbryteren Polarstern, som til­hører Alfred Wegener-instituttet i Bremerhaven, vært en av de viktigste og flittigste deltagerne i det verdensom­fattende forskningsprosjektet Census of Marine Life.

Over 2000 forskere fra over 80 land har deltatt i et forsøk på å skrive verdenshavenes dyreliv inn i manntall og besvare fire enkle, men uhyre viktige spørsmål: Hvor mange arter finnes det? Hvor lever de? Hvor store er bestandene? Og til slutt: Hvilken betydning har de for samspillet i havmiljøet?

I løpet av en rekke vitenskapelige tokter i både den nordlige og den sørlige delen av Atlanterhavet har forskerne om bord på skipet bidratt til å løfte på sløret for hvordan livet arter seg i et miljø som er konstant mørkt og kaldt, og der trykket er mange ganger større enn på land­jorden. Det er ikke lett å være dyphavsdyr. Det er langt mellom artsfeller, byttedyr og potensielle maker på 4000–5000 meter vann. For dyphavsdyr dreier det seg derfor om for enhver pris å gripe sjansen når den er der. Når et byttedyr endelig dukker opp, må det ikke slippe unna, heller ikke selv om det er større enn den som gjerne vil spise det.

Drabelige tenner og digre mager

Mange dyphavsfisker er derfor ikke bare utstyrt med fryktinngytende tenner og et kolossalt gap som kan fange et hvilket­ som helst byttedyr. De har også gjerne en mage som kan romme dyr som er større enn dem selv. Mange av dem spiser trolig også bare denne ene gangen i livet.

De samme problemene gjør seg gjeldende når det dreier seg om å finne en make, og der er det igjen fiskene,­ som er kommet med de mest radikale løsningene. Når en hann og en hunn av dyphavs­marulke finner hverandre, ­gir de aldri slipp. Hannen, som er mye mindre enn hunnen, biter seg fast i siden på henne og vokser etter noen dager permanent sammen med henne. Resten av livet er han redusert til en sædbank som får næring fra hunnens blod.

Fjernstyrte garn fanger dyr på dypt vann

Det å fange dyphavsdyr er ingen enkel oppgave, og derfor har forskerne på Polarstern utviklet en rekke spesialiserte redskaper. Det mest avanserte er det såkalte MOCNESS-apparatet, som ­består av en serie på fem fjernstyrte garn som sitter sammen på en felles ramme. MOCNESS senkes ned på for eksempel 5000 meter, eller på den maksimale dybden der innsamlingen skal begynne.

Der åpner man så ved hjelp av fjern­styring det førs­te garnet og trekker deretter fangstapparatet opp til 4000 meters dybde. Et nytt fjernstyringssignal lukker da det førs­te garnet og åpner det neste, og slik fortsetter man til MOCNESS er kommet opp til overflaten igjen. På den måten vet fors­kerne på hvilken dybde de forskjellige dyrene er blitt fanget.

Rask jobbing i mørklagt container

Oppe på skipet må det arbeides raskt. Dyrene er vant til å leve under helt andre forhold enn ved overflaten, og derfor vil mange av dem enten være døde når de kommer opp, eller dø relativt fort. Dersom man legger dem i svært kaldt sjøvann med det samme, er det imidlertid en ­mulighet for at de kan klare seg i en ­periode.

Så overtar fotograf Solvin Zankl dyrene. Han har utviklet en teknikk som gjør det mulig å fotografere dyrene uten glass slik at man kan se dem i alle ­detaljer. Dette krevende arbeidet foregår i en mørklagt kjølecontainer på skipet.