Andre teorier holder ikke

Samtidig med at James Barrett presenterer sin idé, avviser han teoriene som fors­kere i årevis har hevdet lå til grunn for vikingtoktene. En populær teori er for eks­empel at vikingene dro utenlands på grunn av sin velutviklede skipsteknologi. Men James Barrett avviser dette. Arkeologiske funn avslører nemlig at skipene i allerede flere hundre år før vikingtidens begynnelse var på et så høyt nivå at sjøreiser til utlandet godt kan ha funnet sted. Vikingenes gode skip kan altså ikke ha vært årsaken til at skandinavene plutselig begynte å dra av gårde i slutten av 700-tallet, konkluderer James Barrett.

En annen utbredt teori er at vikingene dro ut for å plyndre de europeiske byene som blomstret på 700-tallet. Men også den årsaken tilbakeviser James Barrett, for toktenes mål i begynnelsen av vikingtiden var overhodet ikke urbane sentre, men derimot klostre og andre små kolonier som lå langt ute på landet i Nord-England, Skottland og Irland. Ifølge Barrett var det altså slett ikke byene som fristet vikingene til toktene.

Endelig tilbakeviser James Barrett ideen om at overbefolkning i Skandinavia drev vikingene av gårde. I likhet med resten av Europa skjedde det riktignok et oppsving i både befolkning og bosetting i Skandinavia mot slutten av det første­ årtusenet. Men i mange områder foregikk skogryddingen og etableringen av bo­settinger under – og ikke før – vikingtiden, hevder James Barrett.

Kildene til jentedrap er usikre

Men hvor bærekraftig er egentlig James Barretts egen teori? Spør man adjunkt og ph.d. Søren Michael Sindbæk ved Afdeling for Middelalder- og Renæssance­arkæologi på Aarhus Universitet, er svaret todelt. Det skyldes at James Barretts tese om at vikingene drepte pikebarn, er
kontroversiell. Belegget for ideen er hovedsakelig det middelalderens kristne islendinger på 1200-tallet skrev om de gamle, hedenske tidene 200 år før.

”Det er mulig at det ble praktisert selektive barnedrap i Skandinavia, men det finnes ingen arkeologiske eller samtidige skriftlige kilder som dokumenterer det. Den delen av James Barretts teori er derfor ren spekulasjon,” mener Sindbæk.

Til gjengjeld virker den andre delen av James Barretts modell spesielt godt selv uten forutsetningen nevnt ovenfor. Ifølge Søren Michael Sindbæk var det nemlig ikke bare viktig å gifte seg for vikingene, men også å kunne forsørge en familie.

Til det var det først og fremst nødvendig med landbruksjord. Ikke alle hadde muligheten til å arve, og i den sammenhengen kunne en god porsjon edelt metall trolig gjøre underverker for å bygge opp sosial status hos en mann. En stor personlig formue og et ry som dyktig kriger kunne gjøre en mann til et godt parti for en enke eller en kvinne med arverett til jord.

”I mine øyne er det her James Barrett kanskje er inne på noe,” sier Søren Michael Sindbæk og fortsetter: ”Tidligere teorier om vikingenes aktiviteter har ikke redegjort for den personlige motivasjonen som fikk unge menn til å følge en hærfører på et ekstremt risikofylt tokt – det gjør Barretts teori. Dermed bringer den individet inn i historien på en overbevisende måte.”

Røvere ble til bosettere

Med motivasjonen i orden dro altså de unge mennene av gårde. De første toktene var ikke store, men dreide seg ifølge James Barrett trolig om noen få skip som la ut fra en gård på Vestlandet – kanskje fra Romsdal eller Sogn og Fjordane – og seilte over Nordsjøen til et kloster eller en landsby nord i England, Skottland eller Irland.

”Det er først senere at det er eksempler på store erobringstokter. I begynnelsen gikk de etter bytte som det var lett å ta med hjem,” forklarer han.

I begynnelsen gikk det verst utover klostrene. De utgjorde et opplagt mål for vikingene, for de var fulle av verdifulle skatter og bare bevoktet av ubevæpnede munker. Når vikingene kom til et kloster, var det med andre ord fritt frem til å plyndre stedet, drepe munkene, laste opp skipene med verdigjenstander og dra hjem for å overlesse sin utkårede i håp om at ekteskapet var i boks.

Disse lynangrepene gjorde at vikingene snart ble beryktet i Europa, og etter hvert ble det flere tokter. Vikingflåtene ble større, og de nordiske mennene dro stadig lenger og lenger bort. I tillegg til de europeiske landene dro de vestover der de nådde helt til Nord-Amerika, og østover til Russland og Det bysantinske riket via de store elvene.

Mens vikingene til å begynne med dro på tokt bare om våren og sommeren og deretter satte kursen hjem igjen, begynte de i løpet av 800-tallet å overvintre og etter hvert bosette seg i utlandet. Ikke bare i land som England og Frankrike, men også i hittil ubebodde områder som Færøyene, Island og Grønland.

De dyrket jorden og levde som leiesoldater eller kjøpmenn når de ikke plynd­ret eller krevde inn skatter – den såkalte danegjelden. Vikingene klarte
til og med å sette seg på tronen i flere mind­re europeiske kongeriker i løpet av 800-tallet og i England på 1000-tallet.

Rikdom ga grunnlag for byer

Alle varene som ble omsatt på markeder og transportert rundt til lands og til vanns, førte til at byer blomstret og nye skjøt opp. Blant annet medførte vikingenes handel en økonomisk oppblomstring i større engelske byer som York og Lincoln, og i Skandinavia ble de første virkelige byene grunnlagt i vikingtiden.

Byer som Viborg, Roskilde og Lund oppsto i slutten av 900-tallet, og de tiltrakk seg både lokale og fremmede handelsfolk og håndverkere, som bragte med seg nye varer og skikker. Fordelen ved å samle handelen på enkelte steder var at makthaverne fikk mulighet til å kreve avgifter av handelsfolkene mot å sørge for fred på handelsplassen.

Rundt om i Europa ble samfunnene der vikingene hadde slått seg ned, påvirket av nordboerne. Blant annet i England, der vi fortsatt kan finne stedsnavn og and­re ord av nordisk opprinnelse. Men kultureksporten gikk også den andre veien. Nordens myntvesen, kirke, arkitektur og kunst ble påvirket av England – man begynte å betale med mynter i stedet for oppveid sølv, og de første steinkirkene ble trolig oppført av engelske byggmestre, slik det ble innsatt engelske bisper i nordiske bispeseter.

Også i øst fikk vikingene innflytelse. Fra samene og andre folkeslag i Nord-Skandinavia og Russland skaffet vikingene for eksempel pelsverk. Deretter seilte de sørover og handlet med grekerne og araberne. En handel som dokumenteres av funn av arabiske mynter både i Russland og Sverige.

I vikingtiden fikk altså handelen et kraftig oppsving, for vikingene seilte med varer til både Russland, Det bysantinske riket, Norden, England, Frankrike, Island og Grønland. Det som ifølge James Barrett begynte som røvertokter for å skaffe seg en kone, endte som en lang periode der vikingene ekspanderte massivt og hadde enorm makt – enten de til slutt giftet seg eller ikke.

• Forrige Side 2 av 2