Kapittel 3: Alene på toppen

Den britiske 1800-tallsdikteren William Blake har skrevet at store ting skjer når menn og fjell møtes. Reinhold Messner fra Italia hadde for lengst gjort ordene til sine, men det var ikke akkurat den formuleringen som umiddelbart kom til ham da han om morgenen 18. august 1980 befant seg på bunnen av en dyp sprekk i isen. Mørbanket og forskrekket så han seg om, men i mørket ante han bare så vidt konturene av isen som omga ham.

Som i langsom kino gjenopplever han fallet. Han husker hvordan snøen brast under føttene på ham, og hvordan kroppen og ryggsekken ble slått mot isveggen da han falt, men han har ingen idé om hvor langt ned han har havnet.

Var han vektløs i brøkdelen av et sekund? I flere minutter? Han aner ikke, og begynner å kaldsvette mens han føler med hendene og forsøker å danne seg et bilde av omgivelsene. Tilsynelatende står han på en snøhylle, og det er den som stanset fallet. Vil han klare å komme seg opp, eller blir han en del av breen i all evighet?

Solobestigning er klatring uten radio og oksygen

”Hadde jeg bare hatt en radio, kunne jeg fått tak i Nena,” klagde han høylytt for seg selv. Før solen rant, hadde Reinhold Messner dratt av gårde fra en fremskutt base camp i 6500 meters høyde. Den amerikanske klatrerkollegaen Nena Holguin, 30 år, var blitt igjen i leiren, og selv om Messner bare hadde nådd cirka 500 meter av gårde, var det for langt til at han kunne rope på henne. Han forbannet seg selv.

Hvorfor hadde han insistert på å klatre uten radio? Først da husket han hele avtalen han hadde inngått med seg selv: Solobestigningen av Everest måtte gjennomføres med ikke annet enn den aller mest nødvendige oppakningen, uten radio og uten medbrakt oksygen. Kampen skulle stå mellom mann og fjell, mellom menneske og natur.

Febrilsk fingret Messner med hodelykten. Da den mot alle odds plutselig begynte å lyse, oppdaget han at snøhyllen under føttene tilsynelatende var en tynn og skjør bro av is som strakte seg fra den ene blågrønne isveggen til den andre. Cirka åtte meter over seg kunne han se hullet som han var falt ned igjennom, og enda høyere opp kunne han se en fjern stjerne på den svarte himmelen. Bunnen av sprekken var det derimot ikke mulig å se – på begge sider av isbroen åpnet det seg en dyp avgrunn.

Messner grøsset og fikk gåsehud, og med kroppen i ytterste alarmberedskap konsentrerte hjernen seg utelukkende om hvordan han skulle overleve. Han lovte dyrt og hellig at hvis han kom seg opp, skulle han avbryte ekspedisjonen og aldri mer klatre alene i så store høyder. Det desperate løftet var av den flyktige sorten, men like fullt skulle han komme til å gjenta det etter bare tre dager.

Oksygenmangel kunne gitt hjerneskade

Reinhold Messner var en mann for de store anledninger. To år tidligere, i mai 1978, klarte han sammen med Peter Habeler fra Østerrike å foreta den første bestigningen av Everest uten medbrakt oksygen, en bragd – og en åpenlys kontrast til de tradisjonelle, utstyrsfokuserte og kostbare ekspedisjonene – som ble regnet som en kraftprestasjon det var umulig å overgå. I en tid da alle klatrere gjerne hadde med 50 kilo oksygentilskudd per person til bruk i store høyder, ble ekspedisjonen på forhånd kalt urealistisk og sammenlignet med å dra til Månen uten oksygen. Legene advarte mot faren for permanent hjerneskade hvis de oppsøkte 8000 meters høyde uten eks­tra oksygen, men på tross av alle dystre forutsigelser taklet klatrerne utfordringen uten å få skader.

I stedet for å hvile på laurbærene søkte Mess­ner alt neste år Kina om tillatelse til å gjøre et solofremstøt mot Everest, og slik hadde det seg at han en augustmorgen i 1980 sto overfor den verst tenkelige starten på sitt livs største utfordring.

Bærer på sinnelaget som en kampestein

Da det så som svartest ut, så Reinhold Messner plutselig en utvei. Langs den ene isveggen gikk det en smal kant, en slags rampe, som pekte oppover. Han forsøkte å gjøre seg lettere enn han var, tok sats på isbroen, slo armene ut og kastet seg åndeløst inn mot isveggen. Som ved et mirakel klarte han å få fotfeste mot kanten, og dermed kunne han jobbe seg varsomt oppover et skritt om gangen med overkroppen og hodet presset mot isveggen. Noen minutter senere var Messner tilbake på overflaten. Med sekken på ryggen og isøksen i hånden fortsatte han bestigningen mekanisk og som om ingenting var skjedd, men opplevelsen satte seg i kroppen og gjorde ham enda mer årvåken enn før.

Reinhold Messner så seg selv som en moderne utgave av Sisyfos – mannen fra den greske mytologien som var dømt til i evig tid å rulle en enorm stein opp på et fjell. Den steinen Messner halte med seg opp i fjellet, var sitt eget sinnelag. Kampen mot fjellet og motstanden han møtte, drev ham frem, og under klatringen var han så konsentrert om hver eneste bevegelse at alt annet ble utslettet, også tanken på å avbryte ekspedisjonen.

Pause for hvert femtiende skritt

Mens daglyset langsomt inntok Himalaya og solstrålene smeltet bort morgentåken, pløyde Mess­ner seg målbevisst gjennom snø og is. Han hadde fort falt inn i en rytme som innebar at han for hvert femtiende skritt tok en liten pause og lente seg på skistavene. Kulden var nådeløs. Kraftig vind fra vest fikk øynene til å renne. Men det var klarvær, og som silhuett mot en knallblå himmel trådte den snødekkede toppen av Everest tydelig frem cirka 2000 meter høyere oppe. Om bare været holdt, ville han klare å nå toppen om bare to dager, tenkte han.

Men i takt med at Messner nådde stadig nye høyder, måtte han også sette ned farten. Høydemåleren viste 7360 meter, og i den oksygenfattige luften ble kroppen hurtig tappet for energi. Hver bevegelse var som en kraftanstrengelse, han gispet etter luft, og marsjfarten var nede i 30 skritt som ble etterfulgt av en lang pause med god tid til ettertanke. Han merket savnet av en makker, for ikke bare er soloklatring mye farligere og mer anstrengende enn en tomannsekspedisjon – den psykologiske byrden er også mye tyngre. Ingen bytter på med å tråkke spor, og alt av farer og utfordringer må overvinnes alene. Det var en kunnskap som var langt verre å bære enn den 18 kilo tunge ryggsekken med et telt og andre nødvendigheter som han slepte med seg.

Etter hvert som høyden økte, ble det kortere mellom pausene, og til slutt måtte han sitte hver gang han tok en hvil. Å reise seg igjen krevde enorm vilje­styrke, men hele tiden presset han seg fremover og oppover. ”Kom igjen, enda litt lenger, du fikser det. Det stykket du har klatret i dag, slipper du å klatre i morgen,” messet han for seg selv.

I 7800 meters høyde fant Messner en ideell leirplass der han tråkket til snøen og fikk slått opp det snaut to kilo tunge Gore-Tex-hjemmet for natten. Klokken var tre om ettermiddagen, og Messner var godt fornøyd med innsatsen. Han hadde planlagt å legge 1200 meter bak seg første dagen, men faktisk hadde han klart hele 1300 meter. Mens han satt i soveposen på det steinharde liggeunderlaget, gikk han i gang med husarbeidet – å smelte snø og koke vann til te og suppe, samt forberede seg til natten.

Vinden hadde økt på, den rev og slet i teltet mens iskrystallene slo som hagl mot duken. Iblant fant vinden veien inn under teltbunnen og løftet det opp, og ruskeværet fortalte Messner at han ville få prob­lemer med å sove godt om natten. Bedre ble det ikke av at han bare kunne ligge halvt utstrakt i det trange teltet, og hvileløst skiftet han stilling mens han ventet på at søvnen skulle overmanne ham og befri ham fra de dystre tankene som hadde sneket seg innpå ham sammen med mørket. Frykten for å bli tatt av et snøskred og angsten for at teltet skulle bli blåst ut i avgrunnen, plaget ham og forsvant først da han sluknet sent på kvelden, totalt utmattet.