Kapittel 2: Fjellet må gi seg

Skapningen som kom stavrende nedover fjellskråningen 26. mai 1953 lignet mistenkelig på den avskyelige snømannen. Få meter bak ham dukket det opp enda en ravende skikkelse. Begge var dekket av is fra topp til tå og beveget seg med stive og nølende skritt.

Med en enorm oppakning på ryggen, oksygenmaske for ansiktet og stivfrosset, bustete hår vaklet de to taust i retning av Edmund Hillary og George Lowe som kom dem i møte nede fra leiren. Så slitne og forkomne var de at de nesten ikke orket å løfte hånden til hilsen, og først da Tenzing Norgay kom springende med et par kopper varm suppe som han satte for munnen på dem, var det som om livskraften langsomt vendte tilbake til de to medtatte mennene.

Charles Evans og Tom Bourdillon var glade for å bli fulgt tilbake til teltet, og først en drøy time senere var de kommet seg så pass at de kunne fortelle om det de hadde opplevd.

Ga opp erobringen 90 meter fra toppen

De to fjellklatrerne hadde ikke vært på toppen av Everest. Men de hadde vært nærmere enn noen and­re. Bare 90 høydemeter manglet de på å erobre verdens mest utfordrende fjelltopp. Til å begynne med gikk oppstigningen glimrende, men så hadde det satt inn med morgentåke og kraftig snøfall som forsinket fremdriften.

På South Summit, Everests sørlige topp, hadde de to tatt den tunge beslutningen om å snu. De hadde anslått at det ville tatt cirka fem timer å nå toppen og gå ned igjen, men oksygenbeholdningen holdt på å ta slutt, og det samme gjaldt tiden og kreftene, så på tross av skuffelsen måtte fjellklatrerne begynne nedturen før det ble for mørkt til å gå.

Etter en maratonmarsj der de så vidt unngikk å falle utfor, var de endelig trygt tilbake i leiren – utmattet og iskalde, men likevel i live og i stand til å dele de verdifulle erfaringene fra Everests øverste nivå med makkerne som var blitt utpekt til å stå for ekspedisjonens andre angrep mot toppen: birøkteren Edmund Hillary fra New Zealand og den lokalkjente Everest-sherpaen, Tenzing Norgay.

Mens tidligere britiske Everest-ekspedisjoner forsøkte å angripe fjellets nordside fra Tibet, måtte 1953-ekspedisjonen, som ble ledet av John Hunt, finne seg i å innlede de endelige fremstøtene mot toppen fra sør, fra Nepal.

Storpolitiske omstendigheter var årsaken, for mens Nepal hadde vært lukket for utlendinger fra midt på 1800-tallet til 1949, ble alt stilt på hodet i 1950 da det var Tibet som ble utilgjengelig. Så i april 1953 var ekspedisjonen endelig kommet frem til Khumbu-isfallet ved foten av fjellet der britene, sherpaene og de cirka 350 bærerne hadde opprettet en leir midt i en labyrint av isblokker, store som hus.

Fra dette stedet planla oberst Hunt det endelige fremstøtet mot toppen som om det var en militæroperasjon med bare ett mål: å beseire fienden, også kjent som Everest.

Oppakning på 20 kilo

Ifølge Hunts første slagplan burde fjellet la seg erobre fra den øverste leiren, camp 8 på South Col, men etter Evans’ og Bourdillons mislykte forsøk, syntes det klart at par nummer to måtte starte enda høyere oppe.

Og 28. mai 1953 begynte Hillary og Tenzing oppstigningen til den planlagte camp 9. Et lag på tre bærere nedlesset av forsyninger, telt og oksygenutstyr la først i vei oppover i fjellet, og mens det regnet isbiter og snø etter fortroppen over dem, fulgte Hillary og Tenzing etter, hver av dem med en over 20 kilo tung oppakning på ryggen.