Kapittel 1: Fjellet vinner

Klokken 12.50 lettet det tynne skylaget, som siden morgenen hadde skjult toppen av Everest. Plutselig var hele den øverste fjellkammen synlig, og fra et fremspring i nesten åtte tusen meters høyde speidet Noel Odell opp mot den pyramide-formede toppen i håp om å få et glimt av kameratene.

I det fjerne fikk han øye på to bitte små, svarte prikker, som sto tydelig frem mot den glitrende hvite snøen bare rundt 250 meter fra toppen. Den første prikken nærmet seg en bratt vegg, og rett etter fulgte den andre prikken; begge beveget seg raskt og støtt oppover. Så ble fjellet på ny innhyllet i skyer, og borte var George Mallory og Andrew Irvine.

Odell var overbevist om at de to mennene var på god vei mot toppen. Dagen for det avgjørende fremstøtet mot den 8850 meter høye toppen kunne neppe vært mer velvalgt: Da Solen spredte sine første stråler over Himalaya, var det bitende kaldt med 50 minusgrader, men himmelen var klar, med god sikt og
lett vind. Og selv om det riktignok var begynt å rulle inn skyer fra vest ved åttetiden, var været rundt middagstid 8. juni 1924 fremdeles perfekt.

Med matforsyninger til sine to makkere klatret Odell videre opp til leir seks, den øverste av leirene i ekspedisjonen. Ved 14-tiden nådde han målet og krøp inn i tomannsteltet, der Mallory og Irvine hadde tilbrakt natten. Teltet balanserte på en fjellhylle i 8168 meters høyde på den stormutsatte nordsiden av Everest. I over to timer ventet Odell på Mallory og Irvine, og da de ikke dukket opp, kjente han at bekymringen steg.

Snøstormen hadde nå lagt seg, og solen tittet frem igjen, men selv om Odell gransket fjellkammen igjen og igjen, fikk han ikke øye på de to fjellklatrerne. Forsøksvis klatret han litt lenger opp i fjellet og ropte på dem, men fikk ikke noe svar. Så bestemte han seg for å klatre ned til leir fire, der John Hazard spent ventet på å høre nytt.

Britene ville ha revansj for Sydpolen

Også hjemme i Storbritannia holdt alle pusten i spenning. Forventningene til årets Everest-ekspedisjon var minst like skyhøye som fjellmassivet selv, for håpet var at Mallory og Irvine skulle skrive seg inn i historien som makkerparet som banet vei til klodens mest etterstrebede topp.

Intet mindre enn nasjonens stolthet sto på spill, for fem år før, i mars 1919, hadde det kongelige britiske geografiselskapet, Royal Geographical Society, erklært på et møte i London at britene skulle være de første til å bestige Mount Everest. Britene var på langt nær kommet over at de var blitt snytt for
seierens sødme i 1911, da Roald Amundsen hadde nådd Sydpolen en måneds tid før deres egen Robert Falcon Scott. Den ydmykelsen ville de riste av seg, og middelet var erobringen av en av de få hvite flekkene som var igjen på kartet – Mount Everest – eller klodens tredje pol, som britene døpte fjellet.

I sin jakt på større utfordringer enn de tradisjonelle i Alpene var de første britiske fjellklatrerne allerede i 1880-årene begynt å dra til Himalaya, der mange av de lavere toppene ble erobret én etter én. Men det var først da Royal Geographical Societys formann, Francis Younghusband, i 1919 besluttet å nedsette en spesiell Everest-komité, at det kom fart i forberedelsene til ekspedisjoner som skulle utfors­ke mulige adkomstveier til Jordens tredje pol.

Ekspedisjon i hjemmestrikket målte fjellet

I 1921 innfant et undersøkelseslag seg, som besto av britiske gentlemen iført kardigan, tweedjakker og knickers, ved foten av Everest. Blant deltagerne var George Mallory, som i egenskap av erfaren fjellklat­rer og mangeårig medlem av Alpine Club var selvskreven til oppgaven. I første omgang hadde Mallory riktignok vært avvisende til tanken om å dra av gårde.

Han hadde en familie å forsørge og en lærerjobb å passe, og lønn var det ikke snakk om på den syv måneder lange reisen. På den annen side ville han vært en idiot hvis han avslo tilbudet om å delta på turen, som var det på alle måter største eventyret en fjellklatrer kunne kaste seg ut i. I et brev til en venn forklarte han dilemmaet slik: ”Jeg står overfor et altoverskyggende problem – Everest.”

Til slutt seiret eventyrlysten over fornuften, og etter en utmattende sjøreise til India, en lang togtur og en krevende vandring gjennom Tibet, fikk Mallory 13. juni 1921 sitt første, betagende glimt av Mount Everest.

Selv om ekspedisjonen råket inn i kraftige monsuner og tidlig led under elendig forpleining og utilstrekkelig utstyr – i sine tunge ytterjakker, ullskjerf og hjemmestrikkede strømper lignet mennene en flokk venner som var blitt overrasket av en kraftig snøstorm under en piknik i hjemlandet – ble den betegnet som en suksess. Laget hadde målt opp fjellet fra tre sider og hadde ved hjelp av skisser og fotografier tegnet det første detaljerte kartet over Everest. I tillegg hadde Mallory under sine mange utflukter opp i fjellet også funnet en praktiserbar rute til toppen via nordsiden av fjellet.

Bedre forberedt

Året etter ble rekognoseringen fulgt opp av en ny ekspedisjon, der Mallory og kompani skulle forsøke å bestige Everest. Denne gangen var fjellklatrerne mye bedre forberedt på utfordringene som ventet dem. Klatrestøvlene av lær var skiftet ut med dels skistøvler med pigger til klatring, dels langskaftede mokkasiner til vandring i lavere høyder, og maten var også blitt oppgradert. Som et supplement til den faste menyen med poteter og jakoksekjøtt, hadde laget med seg Heinz boksespagetti, Hunters skinke, Harris boksepølser, vaktler i foie gras, bacon og dessuten rikelige mengder med rødvin og champagne.

Og det viktigste av alt: For første gang hadde man oksygenapparater til disposisjon – et etter vitenskapens mening uunnværlig utstyr i den tynne luften. I forkant av reisen hadde det imidlertid vært noen opphetede diskusjoner rundt lønnsomheten i å frakte de uhåndterlige og tunge apparatene, og også Mallory var til å begynne med motstander av å bruke det han kalte for ”engelsk luft”.